Norkart har siste året jobbet med dedikerte apper og MinSide-løsninger. Innbyggere kan for eksempel få varsel om å sette ut, be om større renovasjonsbeholder, eller melde om feil eller uteblitt tømming. Innbyggere kan se sine kommunale avgifter, og hva de har betalt, burde betalt, og skal betale. Innbyggere kan følge arbeidet med en arealplan. Innbyggere kan sende digitalt nabovarsel via Altinn til en brøkdel av prisen de er vant med å betale. Innbyggere kan snart få hjelp til å skrive og levere byggesøknaden. Dette var bare noen eksempler, jeg stopper her. 

I debatten ble det det spurt om hva som skal til for å gjøre mer av dette. Hvordan skal kommuner få bedre innbyggertjenester, og samtidig redusere kostnader? Og jeg vil legge til øke kvaliteten, og la mennesker fokusere på oppgaver hvor vi ikke kan erstattes med maskiner eller andre måter å jobbe på. Dette ble jeg utfordret på under Arendalsuka paneldebatt denne uken.

Det var tittelen jeg ble invitert av Digital Medarbeider for å debattere på Arendalsuka. Det er et tema det er lett å snakke om når en har jobbet i Norkart noen år. Nå har ikke jeg vært i Norkart siden vi startet med å digitalisere kommuner i 1971, men så er det også i de siste 10 årene at fokuset har dreid mer mot innbyggerdialog.  

Først og fremst er vi godt stilt i kommunene. For innovasjon skjer best i mindre enheter. Det er lettere å lykkes med innovasjon i en kommune, enn for hele landet samtidig. Eksempelvis lagde vi MinRenovasjon sammen med Asker kommune, da den var laget valgte 100 kommuner den samme løsningen.  Derfor må vi ikke ødelegge et velfungerende marked gjennom å etablere komitéer, tunge sentrale kravspesifikasjoner og store fossefallsleveranser. Leverandørindustrien går mot åpne systemer, løpende innovasjon og kontinuerlige leveranser.  

 Derfor må vi ikke ødelegge et velfungerende marked gjennom å etablere komitéer, tunge sentrale kravspesifikasjoner og store fossefallsleveranser.

Sverre Wisløff, Norkart

For det andre trenger vi gode arenaer for innovasjon. Et veldig vanlig problem er at det er mange ulike systemer i en kommune, og de snakker ikke med hverandre. I geomatikkbransjen har vi fått gode arenaer for dette. Vi kan si mye om GeoIntegrasjon og GeoSynkronisering, men disse prosjektene har med litt penger som olje fått de beste it-arkitektene fra hver systemleverandør til å sammen lage grensesnitt mellom systemer. Dette er det et kontinuerlig behov for, og APIene må videreutvikles for å støtte fremtidens behov. 

Det tredje, og nok det viktigste, er tydelige avgrensninger mellom hva det offentlige utvikler og skal levere, og hvor systemleverandører kan bidra. For det er som oftest meningsløst å konkurrere med offentlige utviklingsprosjekter. Det må være forutsigbart hvor det offentlige skal gå ut i verdikjeden. I disse områdene må da det offentlige selv ta ansvaret for all innovasjon, drift og videreutvikling. For veldig mange tilfeller handler innbyggertjenester om å dele data. Det beste er at det offentlige definerer grensesnittet, så kan vi systemleverandører innovere og konkurrere om å lage de beste innholdskomponentene. Det er et greit prinsipp, ellers blir det en endeløs diskusjon om hvor langt ut i verdikjeden man skal gå. 

Kommuner forteller oss at innbyggere er blitt vant til nettbanken, og forventer 24/7 og en digital kommune. Vi setter brukeren i sentrum, og ser på innbyggeren som en ressurs. Det er klart at Norkart kan skape bedre innbyggertjenester, og samtidig redusere kommunale kostnader. Og med riktige rammer, skal vi gjøre det raskere.